Påsketur, ingenting er som påsketur!

Vi er så heldige å bo nært inntil marka og bruker den relativt ofte, i dag var intet unntak. Det begynner å bli bart på veiene opp mot Lilloseter og det gjør godt å gå på gruslagte veier igjen. Vi møtte på venner og kjente i skogen som satt og koste seg i påskesolen med grillpølser og kaffe. Det er mange av de som vi er oppvokst med som fremdeles bor i området.  Og det er hyggelig å se at så mange  åpenbart setter pris på skogen og stiene som vi tråkket også som barn. Jeg kjenner meg lykkelig over å ha mitt "eget påskefjell" rett utenfor døren.  Jeg simpelthen elsker Lillomarka.

Påskeaften

Vi var så heldige å bli invitert til våre gode venner på Strømmen i år og i tradisjonen tro ble vi hentet av verten. Denne gangen, i god tid før det ble mørkt. Det ble påskekos ute i snøen og mens solen forsvant sakte bak tretoppene kunne vi nyte nydelig champange og scampi.

Vertinnen hadde dekket er lekkert Påskebord inne og vi fikk nyte mat og vin sammen med gode samtaler og veldig mye latter. Tusen takk for koselig kveld.

Feel good

Jeg er ingen utpreget morgenfugl, jeg er bare oppe og ute litt tidligere enn andre. I dag bar det til skogs igjen og solveggen på Lilloseter litt før kl. 10 var helt fantastisk. I dag var det en skikkelig feel good tur med rolig jogg, herlig dempet musikk i ørene og min lykkelige treningskompis, Multe. Og folkens - det våres......digg.

Lykken er i boks

Broder'n var på middag hos oss sist søndag og gjett om jeg ble glad når han hadde med Lill-O-dilten 2013 til meg! Da er jeg klar for "den beste måten å bli kjent i skogen på".

Trening for armene

Påskeværet i Oslo er helt fantastisk i år og nå er det bare å nyte dagene så godt man kan for det begynner å minske på snøen i skogen. Å gå på ski med Multe er ikke så lett. Hun er litt skvetten og har en tendens til å gå så langt til venstre i løypene at jeg ikke kan ha henne i bånd uten å ta med meg motgående skiløpere videre. Jeg er heller ikke noe glad for løshunder i løypene selv, så enten må jeg gå på tider av døgnet hvor jeg unngår folk eller så må jeg gå steder hvor det er veldig lite folk. Å la henne bli hjemme føles uansett feil for meg. Men nettopp derfor ikke blitt så mange skiturer som jeg kunne tenkt meg denne vinteren.
I dag bare MÅTTE jeg, se det været! Kl. 08.30 bar det til skogs med ski og bikkje i bånd. Selv om skiene ble smurt tirsdag i uke 8 hadde det liten eller ingen betydning i dag tror jeg. Skisporet var så isete at om jeg hadde hatt skøyter så hadde det også funket. Armene mine er helt utslitt etter å ha slitt meg opp til Lilloseter. Nedover gikk det som et uvær, skummelt men kjempegøy. Jeg holdt meg heldigvis på beina.

Hallo, nå blir det alvor

Se her da folkens! Dette er ikke dansesko men sykkelsko! Nå har jeg nemlig satt meg et nytt treningsmål. Det blir Eidsvoll - Oslo 59 km på sykkel, jepp. Jeg gleder meg skikkelig og det er litt rart for jeg er egentlig ikke så glad i å trene på sykkel og i hvert fall ikke spinning. Men løpingen blir så ensidig og jeg har måtte trene en del spinning i vinter på grunn av litt slitne bein. Det er mannen i huset som både har inspirert og pushet meg og i dag var han bestemt på at jeg måtte ha sykkelsko. Nå må jeg prøve å få noen mil i beina og å få rumpa tilpasset sykkelsete(!) Målet er å fullføre, tiden er underordnet. Min lengste sykkeltur er kun på kanskje max 30 km så dette blir spennende. Men siden jeg aldri har prøvd dette før så klarer jeg det sikkert.

Vi fulgte oppfordringen om Earth Hour kl. 20.30 - 21.30 

ble faktisk veldig koselig her hos oss med bare stearinlys.

Jeg klarte det !

Jeg kan bekrefte at tankens kraft funker. Denne uken hadde jeg programmert min hjerne til å tro at en kjær kollega som skal slutte, bare skal på en lang reise. Jeg ville ta et verdig farvel og derfor måtte jeg lage min egen sannhet. Og i tillegg er det ren overlevelses teknikk for meg i tiden fremover. Jeg fikk overbrakt gaven til ham i dag sammen med en "historie" og er veldig fornøyd med at jeg klarte å holde masken. Etter jobb dro jeg rett til Elixia for å løpe uroen, rastløsheten og sorgen ut av kroppen.

Det kreative hjørnet

Jeg aner ikke hva som skjer inne i hodet mitt om dagen men jeg har så mange planer og ideer for tiden fremover at jeg sliter med å "ta ned" de viktige og riktige tingene.

Jeg fant forresten ut at Salt & Pepper kunne få et nytt sted å bo og da ble det litt urettferdig for de andre "uteliggerne" så da fikk Fam. Olje også ny bolig. Jepp, som sagt det skjer det mye under topplokket.

Klarer jeg å holde masken?

Vi er allerede langt ut i uken og jeg er godt i gang med forberedelser til en kollega som er så freidig å begynner i ny jobb fra 1. April. Han han vært en utrolig god venn og mentor på mange måter og det blir tungt å fortsette uten ham. Han er rett og slett den blideste, koseligste, snilleste mest repektfulle kollega jeg noen gang har hatt. Tvers igjennom hel ved som det heter.

I dag har jeg shoppet avskjedsgave og laget en plan for overrekkelsen. Håper bare ikke jeg begynner å tute. Jeg er så akkurat null sjarmerende når jeg gråter og hvem har lyst å ære folk med hulke frem budskapet. Spent på hvordan dette skal gå...

Noen kom til ferdig dekket

Det ble ikke noe resturantbesøk på oss denne helgen. Istedenfor drev jeg men ulønnet arbeid helt frivillig i hjemmet og sørget for at gubben kom til dekket bord etter en tur på Jordal for å se kampen mellom Vif og Sparta. Det ble en Biff Brusetta a lá Berit, altså med Pesto rosso og spinat samt very gooood rødvin, Faustino.

Ferdig dekket

Selv om mye kan lages enkelt hjemme er det noen ganger godt å komme til dekket bord og å bare gå fra oppvasken. Vi gjør det alt for sjelden, men nå har jeg en plan om at vi skal gjøre det oftere. Sist vi var ute å spiste koste vi oss med italiensk tapas. Kanskje blir det dette vi spiser i kveld også....hmmm?

Trening for to og firbente

Multe, skadet seg ikke synlig under jakten i høst, men vi forsto at noe måtte være galt med henne når dager og uker gikk uten at hun ville ikke hverken løpe ute i skogen eller gå i trapper. Å hoppe inn og ut av bil var helt uaktuelt, da ble hun bare stående å se motløst på oss. Vi ble naturlig nok veldig bekymret for henne. Det ble besøk hos veterinær og kiropraktor og etter å ha blitt kvitt noen tusenlapper til noen som åpenbart kunne sakene sine fikk vi beskjed om å lage en plan for gjenopptrening.
Jeg laget et progressivt opplegg fra rolige gåturer i bånd til intervall med bånd og så uten bånd og etterhvert friløping med mye lek. Jeg er litt stolt av at det rett og slett har funket. Men mest fornøyd er jeg med at at vi har fått tilbake den lekne og glade Multe som piler av sted langt inn i skogen og hyler av glede når jeg tar i seletøyet.  I dag gikk turen inn i skogen ved Alunsjøen og lykken var stor. Nydelig vær og lyst og fint i skogen. Siden det er relativt isete og glatt måtte jeg ta min egentrening inne på Elixia.
Det ble intervall med påfølgende slimhoste.....Why am I doing it?

Lille vakre Anna

Det går mot vår, men like fullt blåser nordvesten i full kraft inn fra havet. Regnet pisker mot rutene og Marlene og Anton Emil Urheim venter sitt første barn. Det er ikke noen jordmor eller lege til stedet så nabokvinnene hjelper Marlene så godt de kan. Og de kan, for slik er livet på Sotra langt vest i lille Norge.  Det er harde og trange kår men heldigvis gir fisken levebrød nok til at folk kan klore seg fast i det grisgrendte landet og den karrige jorda. Grytidlig morgen fredag den 13. mars i 1913 kommer ei velskapt illsint lita jente til verden, hun får navnet Anna. Uten vei og fastlandsforbindelse og uten strøm og innlagt vann. Men presten har selvsagt tatt turen ut  for å velsigne den lille i Jesu navn.
Uten det meste vokser Anna opp hun går på skole annen hver dag i 7 år. Læreren skriver i boken sin at Anna Urheim er en meget flink og klok elev. Hun kan sine bibel- og samlevers og har fått karakteren Meget Godt i alle fag. Anna likte å gå på skole.

Som eldst i en søskenflokk på seks er det nok å ta seg til og fritid er det knapt med. Hun lærer tidlig å sy, stikke og lage mat og tar seg arbeid på posten fra hun bare er 14 år. Hun skriver nidkjært inn i bøkene med sirlig og nydelig håndskrift for hvert et lite frimerke som selges over disk. Hun elsker  jobben. Men det blir selvsagt ikke noen karriere på Anna selv om hun gjerne måtte ønsket det.  På bedehuset har Anna lagt merke til en kjekk ung mann med ravnsvart hår. Men hun tør selvsagt ikke å vise det, det sømmer seg ikke. Likevel håper Anna så inderlig i sitt hjerte at han ser hennes vei. Hun bruker lang tid med det uregjerlige håret og speiler seg i vinduene mens det ennå er mørkt ute. Hun er usikker og blyg. Men hun er ikke den eneste. Heldigvis har den unge mørke mannen det på samme måte og lykkeligvis finner de to hverandre og forlover seg.

Anna er lykkelig og trygg ved sin Olav som blir hennes elskede mann. Hun er gudfryktig og takker Jesus i bønn hver dag for alt det gode i livet han har gitt henne. Men hun bærer også en uro i sitt seg, for mens hun er gravid med barn nummer tre står Europa i brann. Likevel, de har ikke noe valg, med tre barn må de flytte ut av svigerforeldrenes hus og det 12 kvm store rommet de har. De bestemmer seg for å bygge sitt eget hus til tross for dårlige tider. Krigen kommer til Norge og det blir et slit å bygge kun med egen håndkraft, men de har ikke noe valg. Hesten drar tømmer fra båtene på kaia opp igjennom myr, mose og lyng. I vind og regn, krig og sult legger de ned et blodslit som ingen kan forestille seg. Hver en liten planke, murstein, mørtel og maling bæres opp den smale stien til den nye plassen som de kaller  Nymark.
Anna føder i alt seks barn, to jenter og fire gutter tett på hverandre. En av guttene Oddvin, en lyslugget skøyer på bare 10 år, våger seg ut på den tynne isen en dag før jul. Det går galt, fryktelig galt. Sammen med to kamerater drukner han og tre gutter blir bisatt lille juleaften 1949. Anna er knust, men livet må gå videre og i sin nød finner hun håp og trøst i menigheten. Etterhvert tar hun også del i arbeid for kvinneforeninger. Hun er uredd og blir fort en god kvinneforkjemper som nyter stor respekt hos sine medsøstre. Hun har et skarpt blikk og en skarp tunge. Men hun bruker aldri høy stemme eller ukvemsord. Anna er ikke mild og kjærlig men snill og trygg. Aldri nølende men helt krystallklar.

Livet har ikke fart lett med Anna og mange ganger er det mer enn et menneske kan bære. I 1973 mister Anna nok en sønn.  Likevel er Anna en stødig kvinne som takker Jesus for at hun klarer å bære lidelsen som livet har gitt henne. Hun er takknemlig for mann og barn, hus og heim, og etterhvert barnebarn og oldebarn.
Hvert eneste leveår sender Anna pakker til alle i hennes etterhvert  så store familie. Det er jul og bursdag, påskehilsen og sommerkort. Og med sin sirlige vakre og stødige håndskrift skriver hun sin hilsen og ingen kan noen gang føle seg glemt.  Hun har vært med på en samfunnsrevolusjon, en sterk og modig kvinne. Anna ble 92 år og var en helt fantastisk Kvinne. Hun var min mormor og har betydd veldig mye for meg. Hun ville vært 100 år akkurat i dag, jeg er utrolig stolt og glad for å være en del av henne.

Er det ikke litt rart?

Jeg har alltid mest lyst til å trene når jeg ikke kan. Skadet, syk eller opptatt på annet hold, da er ofte  lysten til trening størst. I tillegg har jeg ofte best tid i helgene men også da, minst lyst. Det sies jo at det å jogge for eksempel kun koster 30 minutter og et par joggesko. Men det er ikke hele sannheten. Enten man kaller det trening, mosjon eller fysisk aktivitet må man faktisk sette av tid til det. For det tar mer enn  30 minutter og det krever mer enn lyst. Selv liker jeg å ha et mål, stort eller lite. Jeg loggfører alle treningsturer men ikke skogsturer selv om det også er god trening.  Men det viktigste jeg gjør for min del er å bestemme meg for hvordan treningsuken skal se ut. Det gjør at jeg letter gjennomfører, det nytter ikke å kjenne etter om du har lyst - du må bare gjøre.

 

Livet har en stor meny

Sukk